Phillipskurven er en økonomisk teori som viser en empirisk sammenheng mellom inflasjon og arbeidsledighet i en økonomi. Den ble første gang utviklet av A.W. Phillips i 1958 ved å studere forholdet mellom lønnsendringer og arbeidsledighetsraten i Storbritannia. Kurven viser at når arbeidsledigheten synker, har inflasjonen en tendens til å øke, og motsatt, når arbeidsledigheten er høy, er inflasjonen lav. Dette illustrerer en invers sammenheng mellom inflasjonsraten og arbeidsledighetsraten. I sin opprinnelige form antyder Phillipskurven en kortsiktig byttehandel mellom lav arbeidsledighet og høy inflasjon. Teorien ble anvendt i keynesiansk økonomi som grunnlag for å kunne påvirke arbeidsledighet ved å akseptere visse inflasjonsnivåer, men den viste seg å ha begrensninger. På lang sikt, og spesielt etter stagflasjon på 1970-tallet (perioden med både høy inflasjon og høy arbeidsledighet), har kurven blitt kritisert og omtolket. Moderne teorier inkluderer inflasjonsforventninger, noe som gjør at Phillipskurven på lang sikt antas å være loddrett, og peker på et «naturlig» nivå av arbeidsledighet (ofte kalt NAIRU), hvor inflasjonen ikke akselererer. I tillegg påvirkes Phillipskurven av faktorer som inflasjonsforventninger, arbeidsmarkedsforhold, og tilbudssjokk. Forventet inflasjon kan gjøre kurven brattere, og tilbudssjokk kan påvirke hvordan inflasjon og arbeidsledighet samvarierer. Selv om Phillipskurven ikke alltid holder perfekt, er den fortsatt sentral i makroøkonomisk teori for å forstå kortsiktige dynamikker mellom inflasjon og arbeidsledighet.